Meu Oslo com chuva tropical

"Temos sol hoje?" falei quando acordei na barraca e não entendi porque minha amiga não respondeu. Olhei para ela e entendi por que teve cara de dúvida. Ela não fala português. Não sei quanto tempo vou continuar pensar em português. Estou na Noruega e não é muito prático falar português para gente! A noite anterior, eu e minha amiga ficamos olhando o sol descendo no horizonte. Vimos os luzes de cidade de Oslo, ilhas bonitas e barcos com pessoal gostando a vida de Oslo no verão gostoso. Alguns deles com pessoas bem bebidas cantando músicas de bebidas, quase caindo no mar. Porque estamos perto do circlo polar, temos dias longos agora e o sol saiu às dez horas e fica bom quando dormimos na barraca! :)

Dormimos mais um pouco esta manhã e acordamos com trovão forte. Esperamos seguras e secas na barraca bebendo café e comendo mingau, até precisamos ir para pegar o barco para Sandvika. Mas não esteve tão fácil. O trovão começou de novo e uma chuva bem forte fazia as nossas roupas totalmente molhadas e meus pés desfrutaram uma piscina dentro dos sapatos. Imagina que gostoso! Finalmente fomos para o outro lado da ilha para pegar o barco. Chegamos poucos minutos antes o barco, iria parar, mas com choque vimos que ele não parou! Tivemos mais 3 horas antes a próxima ferre chegaria. Totalmente molhados, não parecia muito desejável ficar tanto tempo. Com muito sorte vimos um pequeno barco chegando onde estávamos. Fizemos muito barulho e movimentos, e eles pararam. "Que bom," pensamos e tivemos carona com eles até Sandvika. Mais uma experiencia nova este verão noruguês, inverno brasileiro.

Tre, to, en, null!

Da var dagen kommet, den dagen jeg skal reise fra Piracicaba. 5 måneder med spennende studier, crazy studiemiljø og utallige opplevelser er forbi. Forbi, men ikke glemt! Den siste uken har jeg vært på avslutnings-grillfest med de internasjonale studentene, middager med vennegjengen, spist açaí med studievenner og vært på bar med jentene jeg bor med. Da jeg sa hade til jentene i kollektivet skjønte jeg at jeg hadde betydd noe for dem også. De syns det var vanskelig at jeg skulle dra. Jeg takket for meg, ga klemmer og lovet å komme på tilbake.

Cupido ute på natterangel hos kollektivet Kantagalo

Empanadas, sitronpai og caipirinha

I kveld starter et nytt eventyr. Da reiser Emiliano, Julie, Léonor og jeg til staten Bahia som ligger ved kysten lenger i nord. Med oss er også Martin, kjæresten til Julie, som kommer direkte fra Belgia for å være med. Først skal vi til Chapada Diamantinas, en nasjonalpark med et karakteritisk fjellandskap som ikke ligner mye på dem vi har i Norge. Der skal vi gå fottur noen dager og overnatte i Lenções hos en couchsurfer som driver kulturarrangementer. Etterpå tar vi buss og ferge til en strandby lenger sør i staten. Der skal vi slappe av, drikke kokosmelk og nyte brasilianske strender for sist gang for denne gang. Til slutt skal vi tilbringe fire dager i Salvador, hovedstaden i Bahia. Den vakre byen har en tung historie som havn for slavehandel. En del av byens kirker og kolonianske bygninger preges av rikdom. Utenom dette så er Bahia kjent for en gjestfri og rik kultur. Vi gleder oss skikkelig!

Emiliano, meg og Julie. Tre av fem i reisefølget.

Chapa Diamantinas

Barra Grande (Wow, gleder meg til dette!)

Der er Salvador!

... og gamlebyen i Salvador :)

24. juli setter jeg meg på flyet hjem til Norge. Det blir utrolig rart. Utveksling til Brasil har vært noe jeg har sett frem til og vært en del av så lenge, og nå er den ikke lenger en del av fremtiden. Bare fortid. Men jeg vet at hjemme venter det mye fint og spennende. Familie og gamle venner. Nye venner. Skolestart på UMB, synging og herjing med NGA, UKA i Trondheim, reunion på folkehøgskolen og helgeturer med familien til vår nye hytte. Og aller først brullypet til et av kjæresteparene i koret. Jeg er også invitert til Frankrike, Argentina, Colombia og Sveits. Det er bare å begynne å spare!

Demonstrasjoner i Pira

Piracicaba er en by på 370 000 innbyggere. Torsdag demonstrerte 20 000 studenter og innbyggere i sentrum. Det sier litt om hvor stor oppslutning protestene har. Om hvor lei folk er av at ting ikke fungerer. Jeg vet at aksjonene på ingen måte handler om meg. Likevel har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg opplever demonstrasjonene. Kanskje det kan gi et mer nyansert bilde av situasjonen enn det dere får i nyhetene. Mens jeg sitter her og skriver hører jeg fyrverkeri og uro fra sentrum. Kampen er ikke over, og i dag er det nye aksjoner.

Barn, voksne, arbeidere og forretningsfolk. Men ikke minst studenter.

Vi var et par hundre fra universitetet som gikk nedover mot sentrum. Hele veien slang folk seg på. Bilene tutet. Folk vinket og heiet. Ut fra et vindu tittet en mor med ungen på armen. I fullt alvor formet hun kampropene med leppene. Vi okkuperte en av de største gatene mot sentrum og stoppet trafikken fra alle kanter. Bilene tutet og sjåførene smilte i tålmodighet. En gruppe fra ESALQ hadde vært på møte med kommunen og de andre 3 fakultetene i Piracicaba. Ting var på stell. Med oss var også en fargerik bil fra favorittbaren til studentene, Manga Rosa.

Ironisk kommentar på plakat mitt i menneskehavet:

"Hvis Brasil hadde vært på rett kjør, så hadde det vært tomt her".

"Jeg hadde lyst til å skrive noe kult, men kom ikke på noe i mangel på utdanning."

Da stemningen begynte å bli urolig, minnet de som hadde ropert folk om at det var en ikke-voldelig aksjon, at folk skulle holde seg rolig. Ikke løpe. Vi ble bedt om å sette oss ned på bakken for å holde på den fredlige stemningen. Vi valgte likevel å dra. Etter tre timers aksjon var vi slitne og halsen var tørr etter all ropinga. Og det var kanskje lurt. Senere på kvelden ulmet det seg opp i Piracicaba, og 9 busser ble tent på. Kommunestyret meldte at de ikke kom til å senke bussbillettene og ba politiet om å handle aktivt. De skøt på menneskemengden med plastkuler for å spre menneskemengden. Jeg tror kommunestyret er redde. Redde for at folket skal bli for mektige.

Redde for å miste kontrollen.

Det er mange øyeblikk fra aksjonen jeg kommer til å huske fra torsdag.
Mannen i rullestol som dro seg gjennom toget bare med hjelp av armmusklene sine.
De dansende, glade bussjåførene som hadde samlet seg i veikanten. Bussene deres kom ikke fram i menneskehavet.
Hele blokker med blinkende lys fra folk som støttet aksjonen, mens toget gikk forbi.
Klemmer fra yrende glade brasilianske venner.

 Her er noen bilder jeg tok med det dårlige mobiltelefonkameraet mitt.

Slørete bilde av gode venner.

¨

Seier?

Ryktene sier at myndighetene i Brasil setter ned bussprisene med 0,50 reais. Det tilsvarer litt mer enn en krone.  En av mine venner skriver på facebook. "Myndighetene setter ned prisene med 50 centavos. Bra! La oss triple aksjonene!" Selv om demonstrasjonene nå handler om større spørsmål enn bussprisene er det en seier. Dersom ryktene er sanne har det brasilianske folket vist at de kan sette ned foten og endre politikken. Selv om det inntil videre "bare" handler om 1 kr reduksjon i bussbillettene.

Hushjelpen var engasjert da hun kom til kollektivet i dag tidlig. Fortalte oss hvor viktig det var med endring. Kom med historier fra helsevesenet. En krone reduksjon i prisene kan virke lite for oss, men med de lave lønningene for arbeidsklassen her gjør det stor forskjell. Dersom hushjelpen vår ikke skal på jobb velger hun å gå flere km inn til byen. Og alle kilometrene hjem igjen. Og det er mange som tjener mindre enn henne.

"Hvis ikke bussbillettene blir billigere, stopper vi SP!"

Hundre tusenvis av brasilianere har gått i tog de siste fem dagene. Det startet med en mindre aksjon mot de økede bussprisene, men nå handler demonstrasjonene om mye mer. Elendig helsesystem, utdanning som ikke holder mål, korrupsjon, urettferdig fordeling, avsky for enorm pengebruk mot OL og VM i fotball. Og mye mer.

Alle snakker om det, alle skriver og deler på nettet, alle TVer er på. Medstudenter dropper avsluttende prøver å drar på demonstrasjon i São Paulo, to timer unna. De sier de aldri har sett aksjoner som dette i Brasil. At i dag var den største noensinne.

Jeg vil dele med dere fordi det virker som norske medier ikke skriver nå. Kanskje disse aksjonene fører til forandringer i Brasil. Forhandlinger som kan spre seg, inspirere. De viser hvertfall at brasilianerne ikke godtar alt. De kan reise seg og sette ned foten. På nettet. I mediene. I gatene.

Jungeltur

Snirkler oss oppover åsen og innover i Atlanterhavs-regnskogen. Jeg snur meg og ser utover landskapet. Ettermiddagssolen kaster et vakkert lys over dalen. Foruten noen med noen små jordbruksflekker er den dekket av tett skog. "Kommer du, Aurora?" De andre vil videre, og jeg har laget flaskehals. Vi har mye å gjøre, mange palmetrær og telle.
Jeg tar tak i lianene og klatrer etter de andre.

 

Vi er en gjeng på 27 som er på tur. En skogforvaltningsklasse pluss to europeiske krølltopper som har forvillet seg med på faget i tropisk skogforvaltning. Med oss er også professor Edson og fire-fem studenter med mer erfaring fra felten. Vi er i Ubatuba for å hjelpe til med et skogforvaltningsprosjekt. Jobben går ut på å kartlegge veksten av Juçara-palmetrær i parceller på 10 meter i diameter. Selv om høstingen av bærene foregår mer eller mindre bærekraftig og overvåkingsarbeidet av veksten er omfattende, er det med blandet magefølelse jeg er med på dette. Skal vi la skogen stå som den eller bruke den forsiktig og la lokalbefolkningen tjene på det?
 

 

Klare til arbeid. Lattern sitter løst.

 

 

"Vinte e trez ponto nove, treinta e dois ponto sete." Tallene kommer som en strøm, og det gjelder å holde tunga rett i munnen. Jeg hopper meg nedover skråningen, prøver å unngå å snuble i røtter og lianer. Følger med på hvor kollegaen peker, skribler ned tall, sykdommer, om treet er gravid eller ei - før jeg roper videre til nestemann hvilket nummer han skal skrive på treet.

 

Høydevurdering var det også jeg som gjorde. Med høy grad av synsing og stor feilmargin.

 

 

Vitor og individ 8.

 

 

På veien ned igjen droppet vi stien og ålte oss gjennom lianer og bregner. Med en begeistret professor bakerst i følget.

 

Etter endt arbeid i skogen dro vi tilbake til forskningsstasjonen der vi bodde. Utenfor sovesalene satt det en slapp gjeng og ventet på middag. De to europeiske bustetrollene hadde mer energi. Med stor selvtillit spratt vi ut av sovesalen med gitar og sangbok. Ettersom resten av forsamlingen var lettere fortumlet og en smule beskjedne, sang vi likesågodt Amy Macdonald tostemt med stor suksess. Etterpå lovet vi hverandre å lære oss flere sanger på portugisisk.

Det er morsommere når alle kan være med.

 

 

Den andre kvelden fikk vi besøk av en familie fra lokalbefolkningen som spilte typisk musikk fra området. Selv om opplegget var et typisk turistshow, hadde vi det gøy, kommuniserte med musikerne og slengte oss med på dansen til de små jentene.

 

 

Den siste dagen dro vi på besøk til et senter for permakultur. Permakultur er en bevegelse som jobber for mer bærekraftig bosetninger og jordbruk. Tanker er at all energi skal brukes igjen i bosetningen. Avfall, vann, avføring og andre materialer. Minst mulig energi og materialer skal hentes utenfra. Jeg ble skikkelig inspirert, men tenker at det vil være krevende for meg å leve på denne måten.

 

 

 Verten på senteret viser tanken der de samler opp vann. Husene hadde gress som hyttene har i Norge. Første gang jeg har sett dette i Brasil.

 

 De beste minnene finnes ikke alltid på bilder. Siden dagene ble tilbrakt i skogen, var vi bare på stranden om natten. I stummende mørket. Med fantastisk stjernehimmel og brusende bølger inn mot Atlanterhavsskogen. For å ikke snakke om gode venner, gitarmusikk og lokal cachaça.

 

Gud må ha vært lykkelig da han skapte Ubatuba.

Foto, forro og grillfester

Dagene løper. Snart er det sommer. Eller vinter. Alt etter som du ser det. Jeg har lyst å fortelle litt om hva som skjer, sånn i hverdagen, men egentlig er det ganske få hverdager på ESALQ. Det føles i hvert fall sånn! Livet etter påskeferien har vært full av opplevelser og nye bekjentskaper. Da jeg kom hjem fra Rio de Janeiro, var det en ny jente på rommet mitt. Emanoella fra nord-øst i Brasil. Ferien hadde sluttet brått med brudd med Erlend. To og et halvt år med fine ting var over. Tungt og lettende på en gang. Med ett var hele framtida snudd på hodet. Hva nå? Med en blid, åpen og omtenksom romvenninne var det litt lettere. "Aih, det er fælt, ikke sant Aurora?" sa gjentok hun og fulgte opp med noen oppmuntrende ord. Viste fram den gigantiske paraplyen hun hadde kjøpt som var umulig å åpne. For oss uten trente armmuskler.

Emanoella er glad i å ta bilder. Og å bli tatt bilde av. I løpet av de fire ukene hun bodde i huset har vi vært både ved elva i sentrum, på shoppingsenteret og i parken til universitetet. Jeg har vist fram byen, og hun har tatt bilder. Mange bilder. Hun ville vise familie og venner alle kriker og kroker av Piracicaba, og det skjønner jeg jo? Artig var det i hvert fall :) Også fikk jeg tatt litt bilder jeg også!

 

   

Jeg har alltid ønsket meg en storesøster. Nå har jeg en. 

Emanoella dro hjem på tirsdag, og dagen før var vi på bar hele gjengen for å si ordentlig hade.

Meg, Emanoella og Jaqueline på Manga Rosa. Good times.

I helgen flyttet det en ny jente i kollektivet, og jeg har fått en ny koselig romvenninne. Hun kommer fra Frankrike og skal være et halvt år her på internship. Nå har jeg en i huset jeg kan dele glede og frustrasjon med på en annen måte enn med de brasilianske jentene. Helt fram til jeg reiser videre i månedskiftet mellom juni og juli. Herlig!

Hver uke er et det fester arrangert av kollektiv eller linjeforeninger. I går kveld dro Julia, Guillaume og jeg på fest med biologiforeningen ++ Jeg studerer med den litt mer alternative gjengen på biologi og naturforvaltning, og de har også de litt mer alternative festene. Alltid live-band. I går spilte først et reagge-band fra universitetet, og deretter et med forro, den tradisjonelle pardansen fra Nord-Brasil. Jeg begynner å få dreisen på det. To til høyre og to til venstre. Og i går lærte jeg noen nye trinn av kapteinen på håndballaget. Litt stas.

Fredagskveldene tilbringes stort sett med en lattermild gjeng av internasjonale studenter. Gjerne på kaféen Piraçaí. Der serverer de deilig suppe til kilopris, pannekaker med salt fyll og herlige açaí. Her illustrert med et bilde fra påskeferien med meg og lillebror fra påskeferien. Ellers så har de colombianske og franske guttene arrangert grillfest flere ganger. Der danser vi salsa, bader i plastbassenget deres og spiser gode kjøttmaker-pølser. En god miks med andre ord.

Alle kollektivene har en bakgård med grill. Det er en viktig del av kulturen her. Min mest intense uke var jeg på fire grillfester. Den femte invitasjonen sa jeg nei til.

Her er den fantasifulle grillen - i en handevogn med murstein!

Jeg er sikker på at de siste to månedene i Piracicaba kommer til å rase av gårde. Grytidlig fredag morgen drar jeg på felttur til Mata Atlântica og Ubatuba sammen med skogforvaltningsklassen min. Det blir deilig å komme litt ut i verden igjen. Skolen vil sluke mye tid framover. Vi har prøver og innleveringer hele tiden, men det er gøy og utfordrende. Også går det stort sett bra :) Dessuten har jeg bare tre måneder igjen å praktisere portugisisk på. Kanskje jeg kan lære meg disse verbformene en gang for alle? Eller kanskje er ikke det målet når alt kommer til alt. Jeg skal prøve å nyte de varme soldagene og de lange nettene med forro mest mulig fram sommeren. Eller ja, vinteren.

Uansett.

Øyeblikk

Drukner meg selv i kvalitetsmusikk. Tilbake til røttene. Tilbake til meg.

Lære meg nye ting og glede meg over det. Undre.

Være sint, glad, lei meg, tilgivende og frustrert. Rive meg i håret for så å le av det.
Alt på en gang.

Smile til verden, slik at den smiler tilbake.
En ting om gangen, en dag av gangen.

............. 

Sola varmer. Brasil varmer. Det ene livet med så mye fint. Så mange fine mennesker.

Latter. Gråt. Øyeblikk.

Solstråler som skinner gjennom palmetrær langs skoleveien. En klem fra en god venn.
Slå hjul i parken.

Danse til den røde solen titter fram i morgengryet.

Det er søndag kveld. Etter ny gåtur til Piracicabas turistattraksjon nummer en og gjentatte forsøk på skolearbeid ligger vi utslitt på hver vår seng og humrer i mørket. Emanoella kommer fra det varme innlandet nord-øst i Brasil og ligger sammenkrøket i senga under et teppe.  Jeg svetter og tenker at det skal bli vanskelig å sovne inn i denne varme aprilnatten. ”Ah, meu deus. Vi har spist alt for mye i dag” ler hun. Det har vi. Men pannekaker med kaviar var jo så overraskende godt og isbaren som vi brått oppdaget på hjørnet var generøse med kulene. Jeg tenker på alt det jeg skulle gjort i dag, men ikke fikk til. Noen ganger er det mer fristende å leve i øyeblikket. Spesielt i Brasil. Hvem vet når jeg får sjansen igjen? En søndag der lesing ble til pannekakefrokost, lufting ble til langtur og skriving ble erstattet med prat om korrupsjon og overgjødsling av brasilianske elver. Det kunne vært verre tross alt. Og i morgen er det en ny dag.

Drømmen om Amazonas

Sommerfuglene virvler rundt biblioteket. Rundt treet med merkelige harde frukter. Over gressplenen som spirer etter marsregnet. En traktor ruser på et jorde i det fjerne. Jeg leser om skogforvaltning av Amazonas. Om hvor sent Brasil fikk offisielle lover for skogdrift, 1965. Om de hvor forskjellige de ulike områdene av skogen er; flatt, kupert, vått og tørt. Om indianerkamp og interessekonflikter. Ved siden av meg sitter en antropolog som studerer urbefolkning i Pará, et av de flotteste områdene i Amazonas. Jeg spiser lunsj med en kompis som skriver master om manjokk. Ikke rart jeg blir inspirert!

                                                                                                                  

Akkurat som norsk økonomi er bygget på utvinning av olje, bygger den brasilianske økonomien på ressurser fra skog og tidligere skogområder. Jeg tipper det er like vanskelig å be Brasil stoppe skogdriften i Amazonas som det er å be Norge stanse all sin oljeutvinning. Kanskje enda vanskeligere. Ifølge informasjonsheftet regjeringen har laget om skogdrift (2012), har tømmerressursene i Amazonas blitt utnyttet i tusenvis av år, mens skogforvaltningen kun har vært organisert i de siste 20 årene. Ikke rart det har blitt drevet rovdrift!

Amazonas strekker seg innover de fleste landene i Sør-Amerika; Peru, Bolivia, Guiana, Fransk Guiana, Venzuela, Surinam og Equador. Bare 60 % ligger i Brasil! Da jeg var i peruansk Amazonas med Sund folkehøgskole, fokuserte vi mest på oljeutvinning og urbefolkningens levekår. På ESALQ lærer jeg om skogdrift, vegetasjon og reservater mens aper titter inn gjennom vinduet. Nå faller bitene på plass, og opplevelsene fra 2010 hjelper meg å visualisere læringen. Henge kunnskapen på krokene som allerede er der. Det er nesten ingen av medelevene som har vært i Amazonas-området, men alle har lyst til å reise. Det er eksotisk selv for dem! Brasil er gigantisk og for å komme herfra til regnskog må du enten ta fly eller reise minst et døgn med buss/båt. Jeg har kjempelyst til å dra tilbake. Se brasiliansk Amazonas på godt og vondt. Hvem blir med?

Bildene er tatt Amazonas, Peru. Såvidt jeg vet er det fortsatt plass på regnskoglinja til Sund folkehøgskole til høsten. Åpent for alle eventyrlystne, ikke bare 18-åringer. Sjekk: www.sund.fhs.no/regnskog

Venner vi ikke visste vi hadde,

et paradis vi ikke kjente til

En filosoferende argentiner, en eventyrlysten nordmann og en fransk musiker. En langhelg med fridager. Hva skulle vi gjøre? Selvsagt! Vi skulle på tur! Med en liten slump med penger, et nettverk av folk med ledige sofaer, badetøy og en god del flaks i sekken hoppet vi på bussen til kysten. Til  Ubatuba, en liten by mellom São Paulo og Rio de Janeiro.

Gjennom Agathe, fransken, og nettverket Coachsurfing kom vi i kontakt med to menn som hadde lyst til å bli kjent med oss og kunne ta imot besøk på kort varsel. Jeg var litt skeptisk. Vi skulle jo ikke betale, tenk om de hadde andre baktanker? Etter en god prat med Agathe om sikkerhetssystemer på nettsiden og en titt på tilbakemeldingene de hadde fått fra andre besøkende, var jeg med. Og så glad jeg er for det! I Ubatuba møtte vi en gladklumpen Adolfo som bodde alene i et stort hus rett ved stranden. Hengekøyer, hjertelig latter, nykjøpte mangoer og en varm sjø i et gjestmildt Brasil der det ennå var sommer. Kunne vi spurt om mer?

Santiago, vår andre vert, hadde lyst til å ta oss med til noen fossefall i nærheten og Adolfo ble med. Grytidlig neste morgen kjørte vi et stykke videre langs kysten og kom fram til en fjellvegg der vannet sprutet nedove. Vi nøyt sola, utsikten og det kjølige vannet som kilte oppover leggene. Videre dro vi til en strand, og derfra fulgte vi en sti gjennom en lagune, en mangroveskog, en fargerik landsby og sub-tropisk skog fram noen kulper der vi kunne avkjøle oss og spise lunsj. Santiago, som jobbet som guide og studerte biologi, stoppet og fortalte oss om naturen rundt oss og spøkte om naive turister som hadde vært med på tur tidligere. På veien ut av lagunen begynte Santiago å fortelle om kaimanene som levde der. Med vann til kness og sekk over hodet ble jeg mildt sagt litt engstelig. Historiene om de sultne dyrene ble drøyere og drøyere, og jeg forstod etterhvert at han bare spøkte. Pinlig berørt, skjønte jeg at jeg var naiv som de andre turistene.

På dag nummer to bestemte vi oss for å dra ut på egenhånd. Adolfo fortalte oss om en liten, vakker strand i nærheten - en strand vi kunne ha helt for oss selv! Vi pakket mat og badetøy og la på vei bortover stranda. For å komme til det øde stedet måtte vi klatre oss opp gjennom en tett skog og ned på andre siden av berget. Det fantastiske med Ubatuba er at skogen, Mata Atlântica, vokser helt ned til havet. Utrolig vakkert! Dagen før hadde vi lært hvordan vi jager bort slanger med å slå på røtter og trestammer. Vi måtte aldri ta på trestammer uten å se etter først om det var noen dyr der først.

Da vi kom ned på stranda, trodde vi ikke våre egne øyne. Så utrolig vakkert! Havet var blått, stranda vit, steinene røde og tropeskogen stod som en grønn vegg bak oss. Ingen andre lyder enn bølgeskvulp. Så heldige vi var. Men alene var vi ikke. Gjemt bak noen steiner steg det ut røyk og vi hørte forsiktig mumling. Jeg ble nysgjerrig og klatret mot røyken. Opp fra steinrøysa tittet en hyggelig fisker. Han vinket og spurte om jeg ville ha noen blåskjell han hadde kokt på bålet sitt. Selvfølgelig ville jeg det! Det var de beste blåskjellene jeg har smakt. Agathe var førstemann uti havet, og da hun kom til vannkanten ropte hun på oss. "Kom, skynd dere!" Jeg så opp og i vannet ved siden av henne så jeg en mørk, rund skygge. Jeg løp mot vannet, men da jeg kom fram var skildpadden forsvunnet i bølgene.

Glade og slitne dro vi videre til vår andre vert. Det var kveld, og det regnet. Mye. På busstasjonen møtte vi noen andre som skulle til samme vert. Vi ble enige om å vente til regnet hadde gitt seg litt før vi dro videre. Våte og forkomne ble vi invitert inn til en frisør. Vi ga dem musikk tilbake for gjestfriheten. Litt av en gjeng! Regnet ga seg ikke, og vi måtte  ta oss videre. Det var ikke uten videre enkelt. Gaten fram til verten var overfylt med vann! Med sekkene over hodet, vasset vi med vann til langt oppå låret. Opplevelse :)

På vår siste feriedag dro vi til en surfestrand og så vågale ungdommer leke seg i bølgene. Bølgene var så store og kraftige at jeg ikke turte å bade. På stranda fant vi to gutter med slakk-line. I Brasil er det helt normalt å gå bort å henge med "fremmede", og disse to greie guttene ble bare glade for at vi kom bort. Etter å ha lekt oss på lina, lærte de oss noen gode surfe-triks vi kan prøve neste gang vi kommer til kysten. Reisen nærmet seg slutten, og mens bussen slynget seg bortover gatene på vei tilbake til Piracicaba, fortalte Emiliano meg at hvis jeg ser meg tilbake over skulderen, vil jeg komme tilbake hit en gang i fremtiden. Jeg gjorde som han sa, og kanskje funket det? I mai skal jeg på helgetur til Ubatuba igjen med skogforvaltningsklassen! Dessuten kommer familien min på besøk om en uke, og da skal jeg vise dem Mata Atlântica og São Paulo-kysten som jeg har blitt så glad i.

Det er Agathe som har laget bildekollagene i dette blogginlegget. Bildene er tatt av alle tre.