Jungeltur

Snirkler oss oppover åsen og innover i Atlanterhavs-regnskogen. Jeg snur meg og ser utover landskapet. Ettermiddagssolen kaster et vakkert lys over dalen. Foruten noen med noen små jordbruksflekker er den dekket av tett skog. "Kommer du, Aurora?" De andre vil videre, og jeg har laget flaskehals. Vi har mye å gjøre, mange palmetrær og telle.
Jeg tar tak i lianene og klatrer etter de andre.

 

Vi er en gjeng på 27 som er på tur. En skogforvaltningsklasse pluss to europeiske krølltopper som har forvillet seg med på faget i tropisk skogforvaltning. Med oss er også professor Edson og fire-fem studenter med mer erfaring fra felten. Vi er i Ubatuba for å hjelpe til med et skogforvaltningsprosjekt. Jobben går ut på å kartlegge veksten av Juçara-palmetrær i parceller på 10 meter i diameter. Selv om høstingen av bærene foregår mer eller mindre bærekraftig og overvåkingsarbeidet av veksten er omfattende, er det med blandet magefølelse jeg er med på dette. Skal vi la skogen stå som den eller bruke den forsiktig og la lokalbefolkningen tjene på det?
 

 

Klare til arbeid. Lattern sitter løst.

 

 

"Vinte e trez ponto nove, treinta e dois ponto sete." Tallene kommer som en strøm, og det gjelder å holde tunga rett i munnen. Jeg hopper meg nedover skråningen, prøver å unngå å snuble i røtter og lianer. Følger med på hvor kollegaen peker, skribler ned tall, sykdommer, om treet er gravid eller ei - før jeg roper videre til nestemann hvilket nummer han skal skrive på treet.

 

Høydevurdering var det også jeg som gjorde. Med høy grad av synsing og stor feilmargin.

 

 

Vitor og individ 8.

 

 

På veien ned igjen droppet vi stien og ålte oss gjennom lianer og bregner. Med en begeistret professor bakerst i følget.

 

Etter endt arbeid i skogen dro vi tilbake til forskningsstasjonen der vi bodde. Utenfor sovesalene satt det en slapp gjeng og ventet på middag. De to europeiske bustetrollene hadde mer energi. Med stor selvtillit spratt vi ut av sovesalen med gitar og sangbok. Ettersom resten av forsamlingen var lettere fortumlet og en smule beskjedne, sang vi likesågodt Amy Macdonald tostemt med stor suksess. Etterpå lovet vi hverandre å lære oss flere sanger på portugisisk.

Det er morsommere når alle kan være med.

 

 

Den andre kvelden fikk vi besøk av en familie fra lokalbefolkningen som spilte typisk musikk fra området. Selv om opplegget var et typisk turistshow, hadde vi det gøy, kommuniserte med musikerne og slengte oss med på dansen til de små jentene.

 

 

Den siste dagen dro vi på besøk til et senter for permakultur. Permakultur er en bevegelse som jobber for mer bærekraftig bosetninger og jordbruk. Tanker er at all energi skal brukes igjen i bosetningen. Avfall, vann, avføring og andre materialer. Minst mulig energi og materialer skal hentes utenfra. Jeg ble skikkelig inspirert, men tenker at det vil være krevende for meg å leve på denne måten.

 

 

 Verten på senteret viser tanken der de samler opp vann. Husene hadde gress som hyttene har i Norge. Første gang jeg har sett dette i Brasil.

 

 De beste minnene finnes ikke alltid på bilder. Siden dagene ble tilbrakt i skogen, var vi bare på stranden om natten. I stummende mørket. Med fantastisk stjernehimmel og brusende bølger inn mot Atlanterhavsskogen. For å ikke snakke om gode venner, gitarmusikk og lokal cachaça.

 

Gud må ha vært lykkelig da han skapte Ubatuba.