Det er søndag kveld. Etter ny gåtur til Piracicabas turistattraksjon nummer en og gjentatte forsøk på skolearbeid ligger vi utslitt på hver vår seng og humrer i mørket. Emanoella kommer fra det varme innlandet nord-øst i Brasil og ligger sammenkrøket i senga under et teppe.  Jeg svetter og tenker at det skal bli vanskelig å sovne inn i denne varme aprilnatten. ”Ah, meu deus. Vi har spist alt for mye i dag” ler hun. Det har vi. Men pannekaker med kaviar var jo så overraskende godt og isbaren som vi brått oppdaget på hjørnet var generøse med kulene. Jeg tenker på alt det jeg skulle gjort i dag, men ikke fikk til. Noen ganger er det mer fristende å leve i øyeblikket. Spesielt i Brasil. Hvem vet når jeg får sjansen igjen? En søndag der lesing ble til pannekakefrokost, lufting ble til langtur og skriving ble erstattet med prat om korrupsjon og overgjødsling av brasilianske elver. Det kunne vært verre tross alt. Og i morgen er det en ny dag.