Demonstrasjoner i Pira

Piracicaba er en by på 370 000 innbyggere. Torsdag demonstrerte 20 000 studenter og innbyggere i sentrum. Det sier litt om hvor stor oppslutning protestene har. Om hvor lei folk er av at ting ikke fungerer. Jeg vet at aksjonene på ingen måte handler om meg. Likevel har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg opplever demonstrasjonene. Kanskje det kan gi et mer nyansert bilde av situasjonen enn det dere får i nyhetene. Mens jeg sitter her og skriver hører jeg fyrverkeri og uro fra sentrum. Kampen er ikke over, og i dag er det nye aksjoner.

Barn, voksne, arbeidere og forretningsfolk. Men ikke minst studenter.

Vi var et par hundre fra universitetet som gikk nedover mot sentrum. Hele veien slang folk seg på. Bilene tutet. Folk vinket og heiet. Ut fra et vindu tittet en mor med ungen på armen. I fullt alvor formet hun kampropene med leppene. Vi okkuperte en av de største gatene mot sentrum og stoppet trafikken fra alle kanter. Bilene tutet og sjåførene smilte i tålmodighet. En gruppe fra ESALQ hadde vært på møte med kommunen og de andre 3 fakultetene i Piracicaba. Ting var på stell. Med oss var også en fargerik bil fra favorittbaren til studentene, Manga Rosa.

Ironisk kommentar på plakat mitt i menneskehavet:

"Hvis Brasil hadde vært på rett kjør, så hadde det vært tomt her".

"Jeg hadde lyst til å skrive noe kult, men kom ikke på noe i mangel på utdanning."

Da stemningen begynte å bli urolig, minnet de som hadde ropert folk om at det var en ikke-voldelig aksjon, at folk skulle holde seg rolig. Ikke løpe. Vi ble bedt om å sette oss ned på bakken for å holde på den fredlige stemningen. Vi valgte likevel å dra. Etter tre timers aksjon var vi slitne og halsen var tørr etter all ropinga. Og det var kanskje lurt. Senere på kvelden ulmet det seg opp i Piracicaba, og 9 busser ble tent på. Kommunestyret meldte at de ikke kom til å senke bussbillettene og ba politiet om å handle aktivt. De skøt på menneskemengden med plastkuler for å spre menneskemengden. Jeg tror kommunestyret er redde. Redde for at folket skal bli for mektige.

Redde for å miste kontrollen.

Det er mange øyeblikk fra aksjonen jeg kommer til å huske fra torsdag.
Mannen i rullestol som dro seg gjennom toget bare med hjelp av armmusklene sine.
De dansende, glade bussjåførene som hadde samlet seg i veikanten. Bussene deres kom ikke fram i menneskehavet.
Hele blokker med blinkende lys fra folk som støttet aksjonen, mens toget gikk forbi.
Klemmer fra yrende glade brasilianske venner.

 Her er noen bilder jeg tok med det dårlige mobiltelefonkameraet mitt.

Slørete bilde av gode venner.

¨