Venner vi ikke visste vi hadde,

et paradis vi ikke kjente til

En filosoferende argentiner, en eventyrlysten nordmann og en fransk musiker. En langhelg med fridager. Hva skulle vi gjøre? Selvsagt! Vi skulle på tur! Med en liten slump med penger, et nettverk av folk med ledige sofaer, badetøy og en god del flaks i sekken hoppet vi på bussen til kysten. Til  Ubatuba, en liten by mellom São Paulo og Rio de Janeiro.

Gjennom Agathe, fransken, og nettverket Coachsurfing kom vi i kontakt med to menn som hadde lyst til å bli kjent med oss og kunne ta imot besøk på kort varsel. Jeg var litt skeptisk. Vi skulle jo ikke betale, tenk om de hadde andre baktanker? Etter en god prat med Agathe om sikkerhetssystemer på nettsiden og en titt på tilbakemeldingene de hadde fått fra andre besøkende, var jeg med. Og så glad jeg er for det! I Ubatuba møtte vi en gladklumpen Adolfo som bodde alene i et stort hus rett ved stranden. Hengekøyer, hjertelig latter, nykjøpte mangoer og en varm sjø i et gjestmildt Brasil der det ennå var sommer. Kunne vi spurt om mer?

Santiago, vår andre vert, hadde lyst til å ta oss med til noen fossefall i nærheten og Adolfo ble med. Grytidlig neste morgen kjørte vi et stykke videre langs kysten og kom fram til en fjellvegg der vannet sprutet nedove. Vi nøyt sola, utsikten og det kjølige vannet som kilte oppover leggene. Videre dro vi til en strand, og derfra fulgte vi en sti gjennom en lagune, en mangroveskog, en fargerik landsby og sub-tropisk skog fram noen kulper der vi kunne avkjøle oss og spise lunsj. Santiago, som jobbet som guide og studerte biologi, stoppet og fortalte oss om naturen rundt oss og spøkte om naive turister som hadde vært med på tur tidligere. På veien ut av lagunen begynte Santiago å fortelle om kaimanene som levde der. Med vann til kness og sekk over hodet ble jeg mildt sagt litt engstelig. Historiene om de sultne dyrene ble drøyere og drøyere, og jeg forstod etterhvert at han bare spøkte. Pinlig berørt, skjønte jeg at jeg var naiv som de andre turistene.

På dag nummer to bestemte vi oss for å dra ut på egenhånd. Adolfo fortalte oss om en liten, vakker strand i nærheten - en strand vi kunne ha helt for oss selv! Vi pakket mat og badetøy og la på vei bortover stranda. For å komme til det øde stedet måtte vi klatre oss opp gjennom en tett skog og ned på andre siden av berget. Det fantastiske med Ubatuba er at skogen, Mata Atlântica, vokser helt ned til havet. Utrolig vakkert! Dagen før hadde vi lært hvordan vi jager bort slanger med å slå på røtter og trestammer. Vi måtte aldri ta på trestammer uten å se etter først om det var noen dyr der først.

Da vi kom ned på stranda, trodde vi ikke våre egne øyne. Så utrolig vakkert! Havet var blått, stranda vit, steinene røde og tropeskogen stod som en grønn vegg bak oss. Ingen andre lyder enn bølgeskvulp. Så heldige vi var. Men alene var vi ikke. Gjemt bak noen steiner steg det ut røyk og vi hørte forsiktig mumling. Jeg ble nysgjerrig og klatret mot røyken. Opp fra steinrøysa tittet en hyggelig fisker. Han vinket og spurte om jeg ville ha noen blåskjell han hadde kokt på bålet sitt. Selvfølgelig ville jeg det! Det var de beste blåskjellene jeg har smakt. Agathe var førstemann uti havet, og da hun kom til vannkanten ropte hun på oss. "Kom, skynd dere!" Jeg så opp og i vannet ved siden av henne så jeg en mørk, rund skygge. Jeg løp mot vannet, men da jeg kom fram var skildpadden forsvunnet i bølgene.

Glade og slitne dro vi videre til vår andre vert. Det var kveld, og det regnet. Mye. På busstasjonen møtte vi noen andre som skulle til samme vert. Vi ble enige om å vente til regnet hadde gitt seg litt før vi dro videre. Våte og forkomne ble vi invitert inn til en frisør. Vi ga dem musikk tilbake for gjestfriheten. Litt av en gjeng! Regnet ga seg ikke, og vi måtte  ta oss videre. Det var ikke uten videre enkelt. Gaten fram til verten var overfylt med vann! Med sekkene over hodet, vasset vi med vann til langt oppå låret. Opplevelse :)

På vår siste feriedag dro vi til en surfestrand og så vågale ungdommer leke seg i bølgene. Bølgene var så store og kraftige at jeg ikke turte å bade. På stranda fant vi to gutter med slakk-line. I Brasil er det helt normalt å gå bort å henge med "fremmede", og disse to greie guttene ble bare glade for at vi kom bort. Etter å ha lekt oss på lina, lærte de oss noen gode surfe-triks vi kan prøve neste gang vi kommer til kysten. Reisen nærmet seg slutten, og mens bussen slynget seg bortover gatene på vei tilbake til Piracicaba, fortalte Emiliano meg at hvis jeg ser meg tilbake over skulderen, vil jeg komme tilbake hit en gang i fremtiden. Jeg gjorde som han sa, og kanskje funket det? I mai skal jeg på helgetur til Ubatuba igjen med skogforvaltningsklassen! Dessuten kommer familien min på besøk om en uke, og da skal jeg vise dem Mata Atlântica og São Paulo-kysten som jeg har blitt så glad i.

Det er Agathe som har laget bildekollagene i dette blogginlegget. Bildene er tatt av alle tre.