Tre, to, en, null!

Da var dagen kommet, den dagen jeg skal reise fra Piracicaba. 5 måneder med spennende studier, crazy studiemiljø og utallige opplevelser er forbi. Forbi, men ikke glemt! Den siste uken har jeg vært på avslutnings-grillfest med de internasjonale studentene, middager med vennegjengen, spist açaí med studievenner og vært på bar med jentene jeg bor med. Da jeg sa hade til jentene i kollektivet skjønte jeg at jeg hadde betydd noe for dem også. De syns det var vanskelig at jeg skulle dra. Jeg takket for meg, ga klemmer og lovet å komme på tilbake.

Cupido ute på natterangel hos kollektivet Kantagalo

Empanadas, sitronpai og caipirinha

I kveld starter et nytt eventyr. Da reiser Emiliano, Julie, Léonor og jeg til staten Bahia som ligger ved kysten lenger i nord. Med oss er også Martin, kjæresten til Julie, som kommer direkte fra Belgia for å være med. Først skal vi til Chapada Diamantinas, en nasjonalpark med et karakteritisk fjellandskap som ikke ligner mye på dem vi har i Norge. Der skal vi gå fottur noen dager og overnatte i Lenções hos en couchsurfer som driver kulturarrangementer. Etterpå tar vi buss og ferge til en strandby lenger sør i staten. Der skal vi slappe av, drikke kokosmelk og nyte brasilianske strender for sist gang for denne gang. Til slutt skal vi tilbringe fire dager i Salvador, hovedstaden i Bahia. Den vakre byen har en tung historie som havn for slavehandel. En del av byens kirker og kolonianske bygninger preges av rikdom. Utenom dette så er Bahia kjent for en gjestfri og rik kultur. Vi gleder oss skikkelig!

Emiliano, meg og Julie. Tre av fem i reisefølget.

Chapa Diamantinas

Barra Grande (Wow, gleder meg til dette!)

Der er Salvador!

... og gamlebyen i Salvador :)

24. juli setter jeg meg på flyet hjem til Norge. Det blir utrolig rart. Utveksling til Brasil har vært noe jeg har sett frem til og vært en del av så lenge, og nå er den ikke lenger en del av fremtiden. Bare fortid. Men jeg vet at hjemme venter det mye fint og spennende. Familie og gamle venner. Nye venner. Skolestart på UMB, synging og herjing med NGA, UKA i Trondheim, reunion på folkehøgskolen og helgeturer med familien til vår nye hytte. Og aller først brullypet til et av kjæresteparene i koret. Jeg er også invitert til Frankrike, Argentina, Colombia og Sveits. Det er bare å begynne å spare!

Demonstrasjoner i Pira

Piracicaba er en by på 370 000 innbyggere. Torsdag demonstrerte 20 000 studenter og innbyggere i sentrum. Det sier litt om hvor stor oppslutning protestene har. Om hvor lei folk er av at ting ikke fungerer. Jeg vet at aksjonene på ingen måte handler om meg. Likevel har jeg lyst til å fortelle om hvordan jeg opplever demonstrasjonene. Kanskje det kan gi et mer nyansert bilde av situasjonen enn det dere får i nyhetene. Mens jeg sitter her og skriver hører jeg fyrverkeri og uro fra sentrum. Kampen er ikke over, og i dag er det nye aksjoner.

Barn, voksne, arbeidere og forretningsfolk. Men ikke minst studenter.

Vi var et par hundre fra universitetet som gikk nedover mot sentrum. Hele veien slang folk seg på. Bilene tutet. Folk vinket og heiet. Ut fra et vindu tittet en mor med ungen på armen. I fullt alvor formet hun kampropene med leppene. Vi okkuperte en av de største gatene mot sentrum og stoppet trafikken fra alle kanter. Bilene tutet og sjåførene smilte i tålmodighet. En gruppe fra ESALQ hadde vært på møte med kommunen og de andre 3 fakultetene i Piracicaba. Ting var på stell. Med oss var også en fargerik bil fra favorittbaren til studentene, Manga Rosa.

Ironisk kommentar på plakat mitt i menneskehavet:

"Hvis Brasil hadde vært på rett kjør, så hadde det vært tomt her".

"Jeg hadde lyst til å skrive noe kult, men kom ikke på noe i mangel på utdanning."

Da stemningen begynte å bli urolig, minnet de som hadde ropert folk om at det var en ikke-voldelig aksjon, at folk skulle holde seg rolig. Ikke løpe. Vi ble bedt om å sette oss ned på bakken for å holde på den fredlige stemningen. Vi valgte likevel å dra. Etter tre timers aksjon var vi slitne og halsen var tørr etter all ropinga. Og det var kanskje lurt. Senere på kvelden ulmet det seg opp i Piracicaba, og 9 busser ble tent på. Kommunestyret meldte at de ikke kom til å senke bussbillettene og ba politiet om å handle aktivt. De skøt på menneskemengden med plastkuler for å spre menneskemengden. Jeg tror kommunestyret er redde. Redde for at folket skal bli for mektige.

Redde for å miste kontrollen.

Det er mange øyeblikk fra aksjonen jeg kommer til å huske fra torsdag.
Mannen i rullestol som dro seg gjennom toget bare med hjelp av armmusklene sine.
De dansende, glade bussjåførene som hadde samlet seg i veikanten. Bussene deres kom ikke fram i menneskehavet.
Hele blokker med blinkende lys fra folk som støttet aksjonen, mens toget gikk forbi.
Klemmer fra yrende glade brasilianske venner.

 Her er noen bilder jeg tok med det dårlige mobiltelefonkameraet mitt.

Slørete bilde av gode venner.

¨

Seier?

Ryktene sier at myndighetene i Brasil setter ned bussprisene med 0,50 reais. Det tilsvarer litt mer enn en krone.  En av mine venner skriver på facebook. "Myndighetene setter ned prisene med 50 centavos. Bra! La oss triple aksjonene!" Selv om demonstrasjonene nå handler om større spørsmål enn bussprisene er det en seier. Dersom ryktene er sanne har det brasilianske folket vist at de kan sette ned foten og endre politikken. Selv om det inntil videre "bare" handler om 1 kr reduksjon i bussbillettene.

Hushjelpen var engasjert da hun kom til kollektivet i dag tidlig. Fortalte oss hvor viktig det var med endring. Kom med historier fra helsevesenet. En krone reduksjon i prisene kan virke lite for oss, men med de lave lønningene for arbeidsklassen her gjør det stor forskjell. Dersom hushjelpen vår ikke skal på jobb velger hun å gå flere km inn til byen. Og alle kilometrene hjem igjen. Og det er mange som tjener mindre enn henne.

"Hvis ikke bussbillettene blir billigere, stopper vi SP!"

Hundre tusenvis av brasilianere har gått i tog de siste fem dagene. Det startet med en mindre aksjon mot de økede bussprisene, men nå handler demonstrasjonene om mye mer. Elendig helsesystem, utdanning som ikke holder mål, korrupsjon, urettferdig fordeling, avsky for enorm pengebruk mot OL og VM i fotball. Og mye mer.

Alle snakker om det, alle skriver og deler på nettet, alle TVer er på. Medstudenter dropper avsluttende prøver å drar på demonstrasjon i São Paulo, to timer unna. De sier de aldri har sett aksjoner som dette i Brasil. At i dag var den største noensinne.

Jeg vil dele med dere fordi det virker som norske medier ikke skriver nå. Kanskje disse aksjonene fører til forandringer i Brasil. Forhandlinger som kan spre seg, inspirere. De viser hvertfall at brasilianerne ikke godtar alt. De kan reise seg og sette ned foten. På nettet. I mediene. I gatene.

Jungeltur

Snirkler oss oppover åsen og innover i Atlanterhavs-regnskogen. Jeg snur meg og ser utover landskapet. Ettermiddagssolen kaster et vakkert lys over dalen. Foruten noen med noen små jordbruksflekker er den dekket av tett skog. "Kommer du, Aurora?" De andre vil videre, og jeg har laget flaskehals. Vi har mye å gjøre, mange palmetrær og telle.
Jeg tar tak i lianene og klatrer etter de andre.

 

Vi er en gjeng på 27 som er på tur. En skogforvaltningsklasse pluss to europeiske krølltopper som har forvillet seg med på faget i tropisk skogforvaltning. Med oss er også professor Edson og fire-fem studenter med mer erfaring fra felten. Vi er i Ubatuba for å hjelpe til med et skogforvaltningsprosjekt. Jobben går ut på å kartlegge veksten av Juçara-palmetrær i parceller på 10 meter i diameter. Selv om høstingen av bærene foregår mer eller mindre bærekraftig og overvåkingsarbeidet av veksten er omfattende, er det med blandet magefølelse jeg er med på dette. Skal vi la skogen stå som den eller bruke den forsiktig og la lokalbefolkningen tjene på det?
 

 

Klare til arbeid. Lattern sitter løst.

 

 

"Vinte e trez ponto nove, treinta e dois ponto sete." Tallene kommer som en strøm, og det gjelder å holde tunga rett i munnen. Jeg hopper meg nedover skråningen, prøver å unngå å snuble i røtter og lianer. Følger med på hvor kollegaen peker, skribler ned tall, sykdommer, om treet er gravid eller ei - før jeg roper videre til nestemann hvilket nummer han skal skrive på treet.

 

Høydevurdering var det også jeg som gjorde. Med høy grad av synsing og stor feilmargin.

 

 

Vitor og individ 8.

 

 

På veien ned igjen droppet vi stien og ålte oss gjennom lianer og bregner. Med en begeistret professor bakerst i følget.

 

Etter endt arbeid i skogen dro vi tilbake til forskningsstasjonen der vi bodde. Utenfor sovesalene satt det en slapp gjeng og ventet på middag. De to europeiske bustetrollene hadde mer energi. Med stor selvtillit spratt vi ut av sovesalen med gitar og sangbok. Ettersom resten av forsamlingen var lettere fortumlet og en smule beskjedne, sang vi likesågodt Amy Macdonald tostemt med stor suksess. Etterpå lovet vi hverandre å lære oss flere sanger på portugisisk.

Det er morsommere når alle kan være med.

 

 

Den andre kvelden fikk vi besøk av en familie fra lokalbefolkningen som spilte typisk musikk fra området. Selv om opplegget var et typisk turistshow, hadde vi det gøy, kommuniserte med musikerne og slengte oss med på dansen til de små jentene.

 

 

Den siste dagen dro vi på besøk til et senter for permakultur. Permakultur er en bevegelse som jobber for mer bærekraftig bosetninger og jordbruk. Tanker er at all energi skal brukes igjen i bosetningen. Avfall, vann, avføring og andre materialer. Minst mulig energi og materialer skal hentes utenfra. Jeg ble skikkelig inspirert, men tenker at det vil være krevende for meg å leve på denne måten.

 

 

 Verten på senteret viser tanken der de samler opp vann. Husene hadde gress som hyttene har i Norge. Første gang jeg har sett dette i Brasil.

 

 De beste minnene finnes ikke alltid på bilder. Siden dagene ble tilbrakt i skogen, var vi bare på stranden om natten. I stummende mørket. Med fantastisk stjernehimmel og brusende bølger inn mot Atlanterhavsskogen. For å ikke snakke om gode venner, gitarmusikk og lokal cachaça.

 

Gud må ha vært lykkelig da han skapte Ubatuba.