Fadderuke på brasiliansk vis

Allsang, dans, tradisjoner, kallenavn, funky-musikk og kostymer. Det er fadderuke på ESALQ! UMB er kanskje universitet for lag og foreninger, men ESALQ-USP er fakultetet for tradisjoner og integrering. Integrering satt i system.

Vakre ESALQ! Foto: Emiliano Mainero

Forrige uke startet med immatrikulering, og den fungerte på ulikt vis enn hjemme i Norge. Da jeg ble med jentene i kollektivet til immatrikuleringen, var jeg forberedt på en offisiell seremoni med utdeling av papirer, men det som ventet meg var et virr-varr av studenter med gule t-skjorter løpende rundt for å ønske de nye studentene velkommen. Selve immatrikuleringen foregikk mer i stillhet på et lite kontor i hovedbygningen. De gulkledde var representanter fra de ulike kollektivene, og deres mål var å lokke flest mulig studenter til deres hus. Førstemann til mølla! Her gjaldt det å sjarmere både ferskinger og foreldre i senk. Noen uskrevne regler; det er ikke lov å ha flere ferskinger enn 5 og dersom et kollektiv snakker med en ny student skal de andre vente på tur. Sistnevnte regel ble totalt overskredet i år, og det resulterte i småkrangling og ujevn fordeling av førstiser. Grunnen til at de er så ivrige på å få nykomminger i hus er at de vil sørge for at kollektivet ikke forsvinner etter de selv er ferdige å studere.

Kollektivet mitt har en førsteklassing for øyeblikket, men jeg har skjønt at det kan endre seg fort. Førsteklassingene kan nemlig bo gratis rundt i de forskjellige kollektivene fram til mai. Dersom de liker seg et sted kan de velge å bli boende. Og valget er viktig; kollektivet de velger blir en del av deres identitet resten av studiene her på ESALQ. Vår førsteklassing er en blid jente på 17 år og snakker engelsk. Det er litt kjekt for meg selv om jeg vanligvis kommer meg rundt med portugisisken min. Hver gang jenta skal hilse på eldre studenter for første gang må hun knele og presentere seg. Først forteller hun var hun heter og hvorfor. Deretter sier hun mange stygge ting om seg selv og mange fine ting om personen hun kneler for. Hilsingen avsluttes med at hun sier det var hyggelig å hilse på den eldre studenten, mens den eldre svarer det motsatte. Ritualet overholdes strengt av de eldre studentene, her er det ingen unnasluntring! Etter hilsingen er isen brutt, og de kan konversere på normalt vis. Heldigvis. For meg som står litt på utsiden av det hele, er det morsomt å se hvordan alle studentene her blir kjent med hverandre og får være med i en gjeng alle sammen.

Jamming i Casa Nova med studenthatter i bakgrunnen

På ESALQ får alle studentene et kallenavn som brukes når de presenterer seg for andre studenter. Kallenavnet har gjerne en litt sær sammenheng med familien, hjemsted, utseende eller fritidsaktiviteter. Jeg har også fått et navn; "Boreal" etter Aurora borealis. Det er kanskje ikke så originalt, men hyggeligere enn "Pølse" som jeg holdt på å bli hetende. Det er nemlig et kjent pølemerke som heter Aurora her. Det er utrolig vanskelig å huske alle andres navn! Etter to uker og hundre hilsener husker jeg kanskje 10. Navnene er jo gjerne sære portugisiske ord som gir null mening for meg. Det er bare lyder. Heldigvis kommer jeg meg rundt likevel. De nye studentene får også en stråhatt, og den skal de bruke hver dag helt til mai! Dermed er det veldig tydelig hvem som er førsteklassinger. I stua i kollektivet vårt henger det 25 stråhatter etter alle de som har bodd her og på hattene står det skrevet kallenavnet til innehaveren samt eldre studenter. Jeg får ikke hatt siden jeg ikke er vanlig førstis. Tradisjon er tradisjon.

Nå er det fadderuke og fest hver kveld. Vorspiel i ulike kollektiver og fest med ”hele verden” etterpå. På festene får jeg sjansen til å hilse på mange studenter, både brasilianske og internasjonale. På tirsdag spilte et liveband vestlig pop og brasilianske slagere. Etterpå spilte perkusjonsgruppa på ESALQ – utrolig kult og rytmisk! Det er lettere å danse enn å  snakke portugisisk så det blir mye dansing på meg. Etter festen var det flere som sa at jeg ikke kunne være norsk, jeg danset jo så bra. Stort kompliment å få for en nordmann i Brasil!

Rio de Piracicaba. Foto: Emiliano Mainero