Fadderuke på brasiliansk vis

Allsang, dans, tradisjoner, kallenavn, funky-musikk og kostymer. Det er fadderuke på ESALQ! UMB er kanskje universitet for lag og foreninger, men ESALQ-USP er fakultetet for tradisjoner og integrering. Integrering satt i system.

Vakre ESALQ! Foto: Emiliano Mainero

Forrige uke startet med immatrikulering, og den fungerte på ulikt vis enn hjemme i Norge. Da jeg ble med jentene i kollektivet til immatrikuleringen, var jeg forberedt på en offisiell seremoni med utdeling av papirer, men det som ventet meg var et virr-varr av studenter med gule t-skjorter løpende rundt for å ønske de nye studentene velkommen. Selve immatrikuleringen foregikk mer i stillhet på et lite kontor i hovedbygningen. De gulkledde var representanter fra de ulike kollektivene, og deres mål var å lokke flest mulig studenter til deres hus. Førstemann til mølla! Her gjaldt det å sjarmere både ferskinger og foreldre i senk. Noen uskrevne regler; det er ikke lov å ha flere ferskinger enn 5 og dersom et kollektiv snakker med en ny student skal de andre vente på tur. Sistnevnte regel ble totalt overskredet i år, og det resulterte i småkrangling og ujevn fordeling av førstiser. Grunnen til at de er så ivrige på å få nykomminger i hus er at de vil sørge for at kollektivet ikke forsvinner etter de selv er ferdige å studere.

Kollektivet mitt har en førsteklassing for øyeblikket, men jeg har skjønt at det kan endre seg fort. Førsteklassingene kan nemlig bo gratis rundt i de forskjellige kollektivene fram til mai. Dersom de liker seg et sted kan de velge å bli boende. Og valget er viktig; kollektivet de velger blir en del av deres identitet resten av studiene her på ESALQ. Vår førsteklassing er en blid jente på 17 år og snakker engelsk. Det er litt kjekt for meg selv om jeg vanligvis kommer meg rundt med portugisisken min. Hver gang jenta skal hilse på eldre studenter for første gang må hun knele og presentere seg. Først forteller hun var hun heter og hvorfor. Deretter sier hun mange stygge ting om seg selv og mange fine ting om personen hun kneler for. Hilsingen avsluttes med at hun sier det var hyggelig å hilse på den eldre studenten, mens den eldre svarer det motsatte. Ritualet overholdes strengt av de eldre studentene, her er det ingen unnasluntring! Etter hilsingen er isen brutt, og de kan konversere på normalt vis. Heldigvis. For meg som står litt på utsiden av det hele, er det morsomt å se hvordan alle studentene her blir kjent med hverandre og får være med i en gjeng alle sammen.

Jamming i Casa Nova med studenthatter i bakgrunnen

På ESALQ får alle studentene et kallenavn som brukes når de presenterer seg for andre studenter. Kallenavnet har gjerne en litt sær sammenheng med familien, hjemsted, utseende eller fritidsaktiviteter. Jeg har også fått et navn; "Boreal" etter Aurora borealis. Det er kanskje ikke så originalt, men hyggeligere enn "Pølse" som jeg holdt på å bli hetende. Det er nemlig et kjent pølemerke som heter Aurora her. Det er utrolig vanskelig å huske alle andres navn! Etter to uker og hundre hilsener husker jeg kanskje 10. Navnene er jo gjerne sære portugisiske ord som gir null mening for meg. Det er bare lyder. Heldigvis kommer jeg meg rundt likevel. De nye studentene får også en stråhatt, og den skal de bruke hver dag helt til mai! Dermed er det veldig tydelig hvem som er førsteklassinger. I stua i kollektivet vårt henger det 25 stråhatter etter alle de som har bodd her og på hattene står det skrevet kallenavnet til innehaveren samt eldre studenter. Jeg får ikke hatt siden jeg ikke er vanlig førstis. Tradisjon er tradisjon.

Nå er det fadderuke og fest hver kveld. Vorspiel i ulike kollektiver og fest med ”hele verden” etterpå. På festene får jeg sjansen til å hilse på mange studenter, både brasilianske og internasjonale. På tirsdag spilte et liveband vestlig pop og brasilianske slagere. Etterpå spilte perkusjonsgruppa på ESALQ – utrolig kult og rytmisk! Det er lettere å danse enn å  snakke portugisisk så det blir mye dansing på meg. Etter festen var det flere som sa at jeg ikke kunne være norsk, jeg danset jo så bra. Stort kompliment å få for en nordmann i Brasil!

Rio de Piracicaba. Foto: Emiliano Mainero

Like spent som alltid

Bussen suste bortover flate sletter på vei fra São Paulo mot Piracicaba. Sukkerplanter så langt øye kunne se. Monokultur. Jeg var så spent at jeg nesten kastet opp. Prøvde å lede tankene bort med å lese avisa. Den var full med bilder fra karnevalet i Rio de Janeiro. Tankene fløy videre likevel. Hva om jeg ikke likte stedet og skolen? Hvordan var jentene jeg skulle bo med? Skuffelsen kunne bli stor. Tankene gikk tilbake til dagen jeg startet på Sund folkehøgskole. På vei nordover mot Inderøya var jeg også innmari spent. Det gikk jo bra den gangen, og det kunne vel skje igjen?

Jeg var heldig denne gangen også. Jenta som tre måneder tidligere hadde sagt at jeg selvfølgelig kunne bo hos dem, møtte meg på busstasjonen og tok meg med til et åpent, koselig hus. Jeg ble vist rundt, både i huset og i den nærmeste matbutikken. Vi har både kjøkken, stue og bakgård med grill. Jeg deler rom med en annen jente som kommer hjem fra ferie til helgen. Denne uken bor det to andre jenter her, og de er kjempekoselige! Reiser du på utveksling til ESALQ-USP, flytter du rett inn i en forening og en kompleks sosial studietilværelse. Jeg har blitt lovet temafester, ølstafett, en travel fadderuke og turneringer mot andre studenthus, repúblicas. Dessuten får alle her et kallenavn, et navn som gjerne er knyttet til personligheten deres. Det betyr at jeg har dobbelt så mange navn å huske! Jeg skal også få et navn og er litt spent på hva jeg blir hetende dette halvåret.

Du lærer mer enn fag på utveksling. I dag har jeg blant annet lært den beste gassovn-teknikken, å åpne vanskelig hermetikk og å skru på snåle, svære vaskemaskiner. Små og store utfordringer i en ny hverdag med fremmed språk. Jeg har også lært meg de portugisiske ordene for å gå seg bort, å skvette og å vise respekt. Universitet her er stort og flott med gamle bygninger og store gressletter. Det minner meg om UMB J Min nye venninne sier det er air condition i alle rom og at fagene ikke er altfor vanskelige. Heldigvis. Skal prøve å lære meg mest mulig portugisisk før semesteret begynner om to uker, men det blir sannelig ikke lett. Jammen skal jeg klare det også!

Lærer Raphael under siste portugisisktime: ”Klart du kan sende meg spørsmål! Nå er vi jo venner!” J

Karneval-shopping

På vei hjem fra karneval-shopping. Bussen triller fort, nedover og nedover på den brolagte gata. Jeg holder pusten og lager noen nervøse lyder, lyder selv brasilianere forstår. De bare smiler, sier at sjåføren har kontroll og ler litt av meg. Å kjøre buss i Floripa er litt som å kjøre en ristete, gammel berg-og-dal-bane. Det går fort i svingene, og du må holde deg fast. Ja, du MÅ faktisk! Og helst med begge hender. I motsetning til dal-banene er det sjelden sitteplass. Ellers er alle bussene utstyrt med dobbelt personale. I hver buss sitter det nemlig en som kun har ansvar for betaling. På den måten slipper sjåføren å ta imot penger på hver stasjon. Han eller henne kan kjøre videre med en gang! Ellers er det vanskelig å vite hvor og når bussene går. Det står det samme på bussene som går til og fra en strekning, veldig forvirrende! Og på bussholdeplassene står det hverken hvilke busser som går eller når de går. Så du må vite. Eller spørre.

Å spørre fremmede er den beste måten å komme seg rundt på i Brasil. Det hjelper å kunne litt portugisisk, men uansett; du får hjelp. Folk tar seg virkelig tid til å forklare framlengs og baklengs for at du skal komme deg fram. Kassamannen på bussen sørger for at du kommer deg av på riktig sted og peker på bussen du skal ta videre. De glemmer aldri å si fra! Mitt beste eksempel på brasiliansk hjelpsomhet var da jeg kom til flyplassen i São Paulo. Det var min første kveld i Brasil. Jeg var sliten. Det var mørkt, og jeg ville helst ikke gå så mye ute. Inne på flyplassen traff jeg en vakt. Siden det var umulig for oss å kommunisere, fulgte hun meg rundt på halve flyplassen for å finne en som kunne engelsk. Jeg var så utrolig takknemlig! Er redd for at personalet på en norsk flyplass bare ville trukket på skuldrene og pekt i en retning der det kanskje var noen. Kanskje tar jeg feil. Jeg kom meg ihvertfall trygt fram til hotellet.

I dag har jeg vært i sentrum på karneval-shopping med en brasiliansk venninne! Hun viste meg hvor jeg kunne kjøpe det beste karneval-utstyret. Jeg kjøpte piratutstyr og en svart maske. Tror hun syns jeg tok litt av. ”Du vet at det bare er utkledning en dag? Skal du ha på deg alt samtidig?” undret hun, men jeg prøvde å forklare at det var stort for meg å være her under karneval og at jeg sikkert fikk bruk for masken i Norge også. Den er uansett fin til pynt.  Etterpå gikk vi på kafé og skravla i flere timer. Jeg har virkelig ikke lyst til å dra videre nå. Har blitt så glad i øya og vennene mine her. Kanskje jeg må tilbake likevel?

En liten oppdatering

Nå har jeg bare en drøy uke igjen i Floripa; en søndag, en skoleuke og så karnevalhelg! Det har gått veldig fort, men samtidig føltes lenge. Jeg har blitt kjent med så mange spennende mennesker, og opplevd ting jeg aldri hadde drømt om. Har fått venner med andre erfaringer, kulturer og verdier. Venner i alle aldere, fra Brasil og resten av verden. Guider,  selgere, ingeniører, konsulenter, lærere, studenter, møbeltapetserere og politikere. You name it! Mangfold er bra, og de sosiale utfordringene jeg har møtt her vet jeg vil hjelpe meg senere.

Som norsk student med dårlig økonomi, har jeg følt meg fattig her. Jeg har sagt nei til å være med på flere fester og måltider ute rett og slett fordi det var for dyr inngangsbillett eller for fancy spisesteder. Det overrasket meg at både lokale og elever på skolen har råd til å bruke en tusenlapp på en kveld ute, gjerne flere kvelder på rad. Sånn sett er overklassen her mye mer synlig enn hjemme, og de andre studentene på språkskolen jobber nok hardt i sine hjemland. Heldigvis går det an å bytte ut taxi med buss, og restaurantbesøk med middag eller isfest hjemme.

Takket være flinke lærere på språkskolen kan jeg nå forstå det meste vertsfamilien sier, men bare hvis de snakker t-y-d-e-l-i-g. Vertsfar kaller meg datter nå, eller filha som det heter på portugisisk, og veslejenta til vertsbror tørr endelig å snakke med meg! Kjempestas. Lørdag om en uke flytter jeg inn til sentrum for å feire karneval der med to venninner fra språkskolen. Det gleder jeg meg kjempemasse til! Lørdag kveld stenger de flere gater i sentrum for biler slik at folk kan danse. Alle menn skal kle seg ut som damer. Etter fire timer sambakurs her pluss øving i Norge føler jeg meg klar til å slenge meg med. Hvorfor ikke?

Kamera mitt trivdes ikke på stranda tidligere i uken og bestemte seg derfor for å slå seg vrang. Typisk trassalder; tar bilder når det ikke passer seg og når jeg først vil bruke det, vil det ikke samarbeide. Jeg jobber med saken. Bildet over et forrige uke da vi gikk over et  lite fjell, fra en strand til en annen :)