Det blir ikke fest før kokka spiller samba med visp og panne

Nye venner. Foto: Ahmed Aydogdu

Sambafest. Vi drar om ti minutter. Jeg slang meg rundt, og plutselig satt jeg i en bil med tre brasilianere. Det var solnedgang og sambaen trillet ut av høytalerne. Vi drakk cerveja, pils. Jeg var så glad at jeg holdt på å besvime. Det var dette jeg hadde drømt om. Dette er mitt Brasil.

De tyrkiske vennene mine satt i taxien bak oss og plaget sjåføren med personlige spørsmål lært første uke på språkskolen. ”Hva heter du? Hvor gammel er du? Er du gift? Har du barn?” Skal du bli god på språk så må du øve. Noen får aldri øvd nok. Min kamerats kommentar dagen derpå var ganske treffende: ”Du betaler ikke bare for kjøringen, ikke sant. Du betaler for språktreningen også!” Jeg betalte ingenting til mine nye venner denne kvelden. I tillegg til språktrening, fikk jeg en god porsjon kultur med på kjøpet.

Foto: Ahmed Aydogdu

Lokalet lå i et sjarmerende, litt slitent strøk ved bukta inn mot fastlandet. Det besto av en liten scene, en liten bar med enkel matservering og fire-fem sittegrupper av reklameplast. Bandet hadde allerede begynt å spille rolige latinorytmer og det blåste en herlig, liten bris inn i baren. Det var rolig, men de advarte meg. ”Det kommer til å bli fullt. Du kommer ikke til å ha noe sted å sette føttene dine.” Jeg så meg rundt i det lille lokalet og hilste høflig på de åtte som satt der. Det så ikke akkurat lovende ut. Men, det ble fullt. Og etter hvert overfullt. De noe forlegne tyrkiske vennene mine hadde ikke lenger noe sted å gjemme seg; det var folk overalt.

Foto: Ahmed Aydogdu

Kvelden startet med unge sangtalenter, helt ned i 15 år, men instrumentene gikk på rundgang. Sang du ikke, spilte du på gitar og var ingen gitar ledig, gikk du over på trommene. Etter hvert var bortimot halve festen oppe på scenen og framførte sine slagere. Og folk danset. Fortere og fortere! Jeg hadde gått på sambakurs i Oslo og hang delvis med til de andres latter og begeistring. Tyrkerne koste seg også og takket være dem har jeg bilder fra festen. Da kvelden var over hadde jeg snakket med tre av vokalistene, lovet noen å være med på jaming og danset med en stor, gammel mann som resten av kvelden blødde neseblod. Ikke på grunn av meg heldigvis.

Stemning når kokken danser og spiller samba.