O tempo está muito quente!

I dag er det 36 grader og vindstille, og det er ikke så veldig behagelig. Det er rart å tenke på at dere fryser der hjemme i Norge. Kanskje er den norske sommeren perfekt; ikke for varm og ikke for kald?

På vei hjem fra skolen gikk jeg sikksakk mellom skyggene fra hagene langs veien, og hundene som pleier å bjeffe på meg hadde flyktet inn til eierne. Da jeg kom hjem var til og med undertøyet vått av svette. Hvordan holder folk ut i land der det stadig er opp mot 40 grader? Etterpå skal hovedkoordinatoren på skolen ta alle elevene med på en gåtur til en strand på øya. Det blir sikkert herlig å bade etter en gåtur i varmen.

 

Lagde jus for aller første gang!

Portugisisken min begynner å komme seg. I dag snakket og Dennis portugisisk hele veien til skolen. 20 minutter. Veldig stolt! Nå kan jeg snakke både enkel nåtid, fortid og framtid. Jeg kan spørre taxisjåføren om han skal til karnevalet i Rio, og forstå hva folk sier når de spør meg om hvor lenge jeg har vært i Brasil. Det er fortsatt mange former av verb og uregelrette vendinger som jeg ikke kan. Mange flere former å si verb på, men kanskje færre uregelrette ord. Om to uker reiser jeg videre til Piracicaba, og da håper jeg at jeg kan få meg venner med å snakke portugisisk.

Det blir ikke fest før kokka spiller samba med visp og panne

Nye venner. Foto: Ahmed Aydogdu

Sambafest. Vi drar om ti minutter. Jeg slang meg rundt, og plutselig satt jeg i en bil med tre brasilianere. Det var solnedgang og sambaen trillet ut av høytalerne. Vi drakk cerveja, pils. Jeg var så glad at jeg holdt på å besvime. Det var dette jeg hadde drømt om. Dette er mitt Brasil.

De tyrkiske vennene mine satt i taxien bak oss og plaget sjåføren med personlige spørsmål lært første uke på språkskolen. ”Hva heter du? Hvor gammel er du? Er du gift? Har du barn?” Skal du bli god på språk så må du øve. Noen får aldri øvd nok. Min kamerats kommentar dagen derpå var ganske treffende: ”Du betaler ikke bare for kjøringen, ikke sant. Du betaler for språktreningen også!” Jeg betalte ingenting til mine nye venner denne kvelden. I tillegg til språktrening, fikk jeg en god porsjon kultur med på kjøpet.

Foto: Ahmed Aydogdu

Lokalet lå i et sjarmerende, litt slitent strøk ved bukta inn mot fastlandet. Det besto av en liten scene, en liten bar med enkel matservering og fire-fem sittegrupper av reklameplast. Bandet hadde allerede begynt å spille rolige latinorytmer og det blåste en herlig, liten bris inn i baren. Det var rolig, men de advarte meg. ”Det kommer til å bli fullt. Du kommer ikke til å ha noe sted å sette føttene dine.” Jeg så meg rundt i det lille lokalet og hilste høflig på de åtte som satt der. Det så ikke akkurat lovende ut. Men, det ble fullt. Og etter hvert overfullt. De noe forlegne tyrkiske vennene mine hadde ikke lenger noe sted å gjemme seg; det var folk overalt.

Foto: Ahmed Aydogdu

Kvelden startet med unge sangtalenter, helt ned i 15 år, men instrumentene gikk på rundgang. Sang du ikke, spilte du på gitar og var ingen gitar ledig, gikk du over på trommene. Etter hvert var bortimot halve festen oppe på scenen og framførte sine slagere. Og folk danset. Fortere og fortere! Jeg hadde gått på sambakurs i Oslo og hang delvis med til de andres latter og begeistring. Tyrkerne koste seg også og takket være dem har jeg bilder fra festen. Da kvelden var over hadde jeg snakket med tre av vokalistene, lovet noen å være med på jaming og danset med en stor, gammel mann som resten av kvelden blødde neseblod. Ikke på grunn av meg heldigvis.

Stemning når kokken danser og spiller samba.

Første skoledag // 15. januar

Aller første skoledag

Første skoledag på Step1 var litt som første skoledag på barneskolen. Kvelden før var jeg spent og fikk nesten ikke sove. Om morgenen spratt jeg opp, slukte frokosten og løp av gårde med kjole og sandaler. På skolen møtte jeg min nye lærer, fikk se klasserommet og lærte ivrig nye ord og gramatikk. Og friminuttet, vel. Det var kanskje litt annerledes eller hva tror dere; drikke espresso med læreren?

Tilbake i timen oppdaget jeg plutselig at... Læreren gråter! OBS, hadde jeg sagt noe galt? Heldigvis ikke. Hun så på film på youtube mens jeg skrev setninger og filmen var ”så rørende”. Fikk selvsagt se filmen. Den handlet om en hund som gikk to km hver natt for å finne mat til seg og de andre sultne hundene i favelaen. Ganske søtt og sprøtt at en hund bærer med seg en plastpose med mat. Men jeg gråt ikke.

Læreren min er utrolig grei og flink. Hun er i slutten av tjueåra og snakker flytende engelsk i tillegg til spansk og portugisisk. Også er hun interessert i det jeg forteller om norsk og Norge. Jeg klarer jo ikke la være å sammenligne! ”Har dere bare et ord for bestefar? På norsk har vi flere!” Portugisisk er ikke vanskelig, men det er ikke lett heller. For meg som ikke kan noen latinske språk fra før er det mange nye ord å lære seg! Spansk og portugisisk er som svensk og norsk. Så å kunne bittelitt spansk hjelper en god del, men forvirrer også for de er så mye ulikt. For eksempel er uttrykket ”i morgen” på norsk ”mañana” på spansk og ”amanhã” på portugisisk. Siden vertsforeldrene mine og mannen i gata kun snakker portugisisk, er jeg nødt til å få prøve og feile hele tiden. Tudos dias de semana.

Da læreren sa jeg skulle skrive om yrkene i familien, tok jeg det veldig seriøst. Alle skulle med!

Skolen min

Mye kluss, men det betyr at jeg lærer!

Her er nettsiden til språkskolen min: http://www.step1.com.br/portuguese/index.htm

Inkaen som lengter hjem

I går kom jeg til vertsfamilien min i Florianópolis. Her bor jeg sammen med vertsforeldrene mine Regina og Clemente. De har fem barn og to av sønnene bor i huset. I tillegg bor det to tyrkiske turguider her som prøver å lære seg portugisisk fordi det kommer så mange rike Brasilianere til Tyrkia for tiden. De er veldig hyggelige, men holder seg mest for seg selv. Det er visst mange nordmenn som kommer hit også, men ingen nå. De fleste av dem jobber visst for oljebransjen og har lyst på jobb relatert til Brasil. Jeg fortalte at jeg var det motsatte av dem. Vet ikke helt om de skjønte hva jeg mente :P

Her er huset jeg bor i. Litt sånn overklassepreg med høyt gjerde for å hindre innbrudd. Ganske fint da!

Begynner ikke på språkskolen før mandag så i går og i dag har jeg mest slappet av, orientert meg i området og stotra fram enkle setninger på portugisisk til vertsfar. Han er veldig hyggelig og snakker sakte portugisisk. Likevel skjønner jeg bare 5 % av det han sier, og det kan være litt problematisk. Derfor gleder jeg meg til å komme igang med språkskolen. Jeg skal ha tre timer med en-til-en undervisning hver morgen framover. Det blir lagt vekt på kommunikasjon, både skriftlig og muntlig. Fikk vite av koordinatoren min i dag at det er en danseskole i nærheten og at jeg kan begynne på kurs neste uke! Hurra! Håper de underviser samba eller andre latin-amerikanske danser der. Når jeg kommer tilbake til Rio kan jeg dra til Lapa. Hver fredag danser stenger de gatene i Lapa-bydelen og ut fra utestedene strømmer moderne sambamusikk og folk danser. Det må oppleves!

I dag var jeg på tur i parken som ligger i nabogata. Den var kjempestor og hadde masse stier og veier og lekeplasser. Dessuten var det masse dyr der! For første gang har jeg sett lemurer! Det satt en hel flokk i trærne rundt stien jeg gikk på. Og når jeg skulle ta bilder av noen gjess så kom det plutselig en ekkel øgle (?) ut fra buskene. Den hadde slangetunge og ålte seg bortover bakken. Ekkel.

Da jeg gikk forbi lekeplassen, begynte en hyggelig, gammel mann å snakke med meg. Han var opprinnelig fra Peru, og det viste seg at han stammet fra Inkaene og var mer eller mindre indianer! Vi snakket en god stund mens vi gikk fram og tilbake for å passe på det viltre barnebarnet hans. Det triste var at han var veldig skeptisk til brasilianere. Han sa faktisk at 99 % av brasilianere er "cracy" og indirekte at de var dårlige mennesker, særlig i forhold til peruanere. "Entendo?" spurte han for å høre om jeg forsto. Jeg svarte: "Ja, men jeg er ikke enig. Har møtt mange hyggelige brasilianere". Tror kanskje at han lengtet hjem til landet og folket sitt. Sør-Brasil er dessuten ganske annerledes Andes-fjellene. Mitt inntrykk av brasilianere flest er motsatt; at de bryr seg og er nysgjerrige og hyggelige.

Kul grafitti!

Jentene på Ipanema

Mens brasilianere flest starter arbeidsdagen klokka åtte, venter Rios arbeidere til ni. De skal jo bade først.

Strandkulturen i Rio de Janeiro er unik. Varmt klima og vakre strender lokker fattig og rik, ung og gammel ned til stranda. Heldigvis er det plass til både lokale og turister. På tirsdag var jeg så heldig å få oppleve livet på Ipanema og Copacabana. Det var sol og oppmot 40 grader. Nesten vindstille. Jeg og det lille reisefølget mitt i Rio ruslet bortover Ipanema og fant oss en ledig lomme på den nokså fulle stranda. Vi måtte bade. Det var rett og slett for varmt! Vannet var herlig kaldt. Oppe på stranden satt barn og voksne rundt oss og koste seg under parasollene sine. Mellom parasollene gikk det drøssevis av selgere  som vekselvis sang, ropte og lagde diverse lyder for å få oppmerksomhet. Det var ikke akkurat stille! Jeg prøvde både Acaí (en søt sorbet av Acaí-frukt brasilianerne elsker) og stekt ost (tilberedt på grill selgeren bar med seg). Ble også ganske fascinert av bikiniparasollene, en praktisk måte å bære med seg badetøyet på.

Både Copacabana og Ipanema er delt opp i forskjellige soner. Vi så en sone spesielt for homofile, en for barnefamilier, en for sport og et område fullt med lekende barn (muligens fra favelaene i nærheten ifølge guideboka mi). Vi havna på sonen der folk er ekstra opptatt av å sole seg. Kanskje ikke et sjakktrekk når du kommer rett fra minusgrader i Norge, men virka som vi gled inn likevel.

På en liten strand mellom Ipanema og Copacabana.

Håper jeg får til å dra innom Rio en gang til i løpet av våren! Det er så mye å se!

Olá Brasil!

Da er jeg vel framme i Brasil! Hurra! Er skikkelig stolt over at jeg fant fram til alle gater, terminaler, buss og til slutt hotellet her i São Paulo. Jeg har til og med klart å stotre fram noen setninger på portugisisk. I morgen reiser jeg en firedagers tur til Rio de Janeiro for å oppleve byen med et par jeg studerer med.

- Følg med videre!

Sommerfugler i magen

I morgen skjer det! Halv syv om morgenen reiser jeg over Atlanteren for å lære portugisisk og studere et semester på ESALQ. Nå er det omtrent et år siden jeg søkte og siden det har jeg ombestemt meg mange ganger. Men det blir. Jeg reiser. Om få timer starter oppdagelsesferden.

Skolen jeg skal gå på, ESALQ, er en del av Universitetet i São Paulo, men ligger i byen Piracicaba som er omtrent på størrelse med Oslo. Før semesteret starter 25. februar skal jeg gå en måned på språkskole i Florianopolis, en by som ligger på en øy helt sør i Brasil. Der skal jeg bo i og ha tre timer portugisisk undervisning om dagen i fire uker. I motsetning til universitetsbyen så ligger Florianopolis ved havet. Deilig, særlig siden det er sommer og sol i Brasil nå. De tre første dagene skal jeg oppleve Rio de Janeiro med to gode venner fra studiene i Ås, en fra Brasil og en fra Ukraina.

Etter semesterslutt skal jeg reise en måneds tid med Erlend. En måned jeg gleder meg til på mange måter.

Kanskje noen er nysgjerrig på hvor i Brasil jeg skal? Har ringet ut Rio de Janeiro og Florianopolis på kartet.